Annet

Se meg i Skrallerne på AftenpostenTV

Skrallerne

Skrallerne

En av de tingene som smerter litt hos oss, når det kommer til hvordan vi bruker den verden vi har fått utdelt, så må være vårt forbruk av råvarer. Når vi jobber med bloggen lager vi ofte mer enn vi kanskje trenger, litt for å skalere porsjoner og enda litt fordi vi kanskje ikke klarer å ha nok fokus på det. Samtidig er vi i hverdagen alt for dårlige på å bruke de råvarene som faktisk er i kjøleskapet fra tidligere dager og aller dårligst er vi på å bruke opp restene.

Vi har snakket en del om det, og sett på hvordan vi skulle klare å bli bedre.  For i tillegg til miljøet og den unødvendig store plassen vi tar, er det et økonomisk aspekt ved dette. Det er jo det enkleste å dekke seg bak, samtidig som det er det letteste for mange å gi blaffen i. Men trenger vi å bruke så mye på mat hvis vi er litt smartere? Vi har forsøkt kokebøker om restemat, ekstra fryser, fokus på gryter, risottoer, pastaer og alt som man kan gjøre for å få brukt rester, men vi klarer ikke å få det jevnt på et nivå hvor vi faktisk er fornøyd. Den lille kjøkkenhagen vårt gjør liksom ikke nok for å rette opp.

 

Rote i søpla etter mat?

Samtidig har vi visst at det er mennesker som velger å leve av hva de finner i søpla bak matbutikken. Jeg har alltid sett på dette som en utelukkende nobel handling og tenkt at ”Hey, her er det noen som står for noe! Dette liker jeg!” Selv har jeg ikke fått meg til å i det hele tatt vurdere å ”skralle”. I så fall kanskje som et eksperiment i regi av bloggen, men det å lete etter ressurser som ikke var gode nok for andre er jo knyttet til en del fordommer.

Hvis vi alle skal være like mye verdt – hvorfor er det da slik at noen faktisk må lete etter næring der vi slenger det som ikke er godt nok for oss andre. Dette kulturelle symbolet på nederlag har rett og slett gjort det til et ”prosjekt for kanskje en dag”. Jeg har jo vært klar over forskjellen, altså på å måtte og å ville, men allikevel. Og hva skulle skje hvis jeg ble sett? ”Der roter Christoph i søpla etter mat, han som har barn og god jobb men fortsatt ikke klarer å kjøpe mat til famlien. Ruser han seg?” Som om jeg ikke hadde mer enn nok av andre ting å måtte håndterer, hadde jeg ikke orket å skulle sette meg i en setting der jeg hadde måtte håndtere den type ting i tillegg. Helt idiotisk egentlig. Skal vi bruke dørstokkmil er dette helt Japan i distanse.  Jeg har aldri vært så sint på verden og forbruket vårt, ei heller ikke så tom for penger at jeg ikke har kunnet mette meg eller barna. Så når samvittigheten har blitt dårlig har jeg og Anette heller pønsket på andre løsninger. Enklere løsninger for oss, meg og mitt konforme faen, hvis jeg skal utrykke meg for min egen del.

 

Helt til telefonen ringte i november i fjor.

Et produksjonsselskap skulle lage en webtv serie for Aftenposten hvor jeg som matblogger skulle komme på lag med en såkalt skraller, en som frivillig lever av maten han eller hun finner i søpla. Med det vi fant en natt i Oslo skulle vi konkurrere mot et annet lag også bestående av en matblogger og en skraller.

Denne bloggen handler og har handlet om at vi skal utfordre og presse oss selv til å utvide horisonten. Med invitasjonen var jeg tom for unnskyldninger og hadde ikke noe annet valg enn å takke ja. Det høres litt dust ut, men jeg var også litt glad for å  enda en mulighet til å teste komfortsonen i en situasjon jeg var ekstremt skeptisk til.

I tillegg kommer jo en hel masse andre spørsmål. Hva finner man, hvordan ligger maten i kontaineren, hva annet dukker opp i søpla og ikke minst kan det hende vi blir jaget? Er det i det hele tatt noe spiselig der vi kan lage skikkelig god mat av?  Hvordan kommer jeg til å reagere hvis noen oppdager oss?

Fra tidligere produksjoner vet jeg jo at det følger med en del folk bak kameraet, og med lys og kamera både tiltrekker det seg oppmerksomhet, samtidig som folk bare tusler videre. Så jeg var ganske trygg på at i en slik setting, var det nok jeg som ville gjøre de værste assosiasjonene. Men det var dette med det treet som faller i skogen når ingen er der for å se eller høre.

 

Nå er den endelig sluppet

Serien hadde en fin forhåndsartikkel i aftenposten i helgen, og fra i dag kan du se første episode på AftenpostenTV.

Jeg hadde ikke sett noe av produksjonen enda da jeg fikk den tilsendt på mail i dag. Litt spent på hvordan det ble og om jeg klarte å holde pokerfjeset mitt. Alt jeg vil si er at ja – jeg er en snill gutt fra landet med respekt for politiet, men der tror jeg at jeg har blitt utsatt for litt kryssklipping. ;-)

 

Du kan se første episode her:

Sjekk også de andre som var med: FruTimianHelles Kitchen og Spiselandslaget

You Might Also Like

No Comments

Leave a Reply