Kake av pipetobakk og pizzaplask – Norges Grillmester

Dagens episode av Norges Grillmester er den jeg har gruet meg mest til at skulle komme på TV. En ting er at vi failet fullstendig med å bake kake, men mest fordi vi plumpa med pizzaen.

For å ta kaka først, så var det en oppgave vi håpet skulle komme litt senere i konkurransen. Hverken jeg eller Audun baker noe særlig kaker, og jeg kan ikke huske å ha gjort det hverken før eller siden. Dette var også den eneste oppgaven hvor vi fikk noe skriftlig utdelt. Alle andre oppgaver har vi vært overlatt til oss selv men her fikk vi oppskrift på sukkerbrødet. Ikke at det hjalp så mye når resultatet endte opp med å smake pipetobakk (!). Forøvrig imponerende at Espen smakte cayennen – vi tenkte den passet inn vi! Men når det er sagt, så er det den beste og fineste kaka jeg noen gang har vært med på å lage, så det er da i det minste en bestenotering!

Når vi så kom til pizzaen så kan man vel se ganske tydelig at jeg holdt på å gå fullstendig i spinn når vi fikk oppgaven. Jeg lager masse pizza og jeg har gått ganske metodisk til verks for å lære meg det. Dere som har fulgt bloggen en stund vet at vi har skrevet en del om det også. Jeg kan pizza og jeg vet det.

Denne episoden er også første gangen jeg føler at jeg ble lokket litt utpå. Jeg var på ingen måte misfornøyd med råvarene, de var mer enn gode nok, men når jeg fikk spørsmål om jeg heller ville hatt San Marzano på boks var jeg dum nok til å si at jeg ikke var fornøyd. Utover det setter jeg utrolig stor pris på at produksjonsselskapet har vært snille nok til å klippe inn de kommentarene etter at vi skjønte det hadde gått til nedenom og hjem. Uten de hadde jeg jo virkelig sett helt dust ut. Audun er smart som holder mye kjeft – der har han mye å lære meg. ;-)

Pizzaene – mørke under og lyse på toppen

Der og da syntes jeg kanskje at bedømmingen var litt vel hard. I etterkant har jeg også gått og irritert meg masse over det dårlige resultatet. Det er jo snart ett år siden det ble spilt inn, men den pizzaen har irritert meg noe så grenseløst. Når jeg ser det i etterkant er det derimot klart for meg at bedømmingen var helt fair. Jeg hadde nektet å kjøre sausen med stavmikser fordi jeg ville den skulle koke seg inn helt selv, men det burde jeg jo skjønt at vi bare kunne drite i. Vi fikk faktisk også noen hint om at vi burde ta opp mixeren når Jan og Espen gikk runden sin. Hadde vi virkelig gutset hadde vi laget en pizza med hvit saus for det tror jeg hadde funket bedre på dommerne. Det skal jeg uansett lage neste helg! Det at deigen ikke smakte noe forteller noe om hvor viktig stekingen av pizzaen faktisk er. Oppskriften skal være identisk med den Espen viste i mellomsegmentet men vi fikk ikke opp ordentlig med varme og da ble den ikke riktig stekt. Problemet var rett og slett at steinen hadde blitt for varm slik at hvis vi ikke hadde tatt den av så hadde den svidd seg på undersiden – men den fikk dermed ikke nok varme på toppen til å steke ferdig og få den fine brunfargen. Rookie mistake! Der og da så vi det som for risikabelt å Gjøre noen frekke grep som å løfte den fra steinen og høyere i grillen.

Vi træla også noe voldsomt med de pizzaspadene. Hjemme har jeg en av tre som slipper med en gang, og i tillegg pleier jeg å bruke durumhvete når jeg baker ut pizzaen slik at den ikke skal sette seg fast i spaden. Men skal man bruke stålspade må man være forberedt på at den gir lite friksjon og kompensere der etter. Som man kan se gikk den første i søpla, det stressa meg også såpas opp at den neste ikke kunne få mer tid.

Jeg står derimot 100% om det jeg sa med calzone. Jeg har aldri fått servert en calzone som har inspirert meg nok til å ville gå hjem og lage det samme. Aldri. Dustepizza. ;-)

Det var dumt de ikke likte dressingen, men for alt jeg vet er det mulig de tok på aldeles for meget av den store skålen. Det er bare ment å være noen dråper over pizzaen men det fikk vi ikke kommunisert. – Det har jeg forøvrig aldri fått noen forklaring på. Dressingen består forøvrig av noen fedd med presset hvitløk, litt “minced chili” fra glass og olivenolje. Magisk er den – i riktige mengder. Lager den hver gang.

Det er gøy å se at Jan og Espen fikk med seg hvor mye dette her betydde for meg spesielt, og hvor fokusert vi var på dette skulle vi naile. Vi hadde en god stemning ved grillen vår og følte at vi hadde flytsonen. Det var virkelig matglede. Allikevel var nest siste plass nok en gang fortjent da vi ikke klarte å vise bedre når vi hadde sjansen.

Jeg syntes vi hadde fått litt slette tilbakemeldinger til å kunne ha levert best når vi tre lagene stod igjen, men egoet mitt tenkte – ja ja, kanskje? Når jeg ser meg selv igjen er det jo herlig så sur jeg er. Makan! Å se dette har overbevist meg om at jeg aldri skal spille poker. Aldri.

Etter bedømmingen ble det helt svart for meg og jeg hadde helt glemt at jeg nesten var på vei over Oslofjorden, men jeg ser jeg kommer inn i teltet igjen på slutten. Mest av alt var jeg sint på meg selv for å ha skuffet Audun når det gjaldt som mest. Etter at han hadde reddet oss de foregående ukene var det her jeg skulle hente oss inn igjen, men det klarte jeg ikke. Nest sist betyr allikevel minst en uke ekstra – så da får man se hvordan det går!

Jeg fant forresten et flott bilde av hvor glamorøst det er å være med på slik innspilling. Dette er den plassen vi fikk sitte på når vi ikke spiste lunch eller var på sett.

By christoph