Denne sommeren har jeg hatt mer fokus på grillen enn hva vi har pleid tidligere noe faste lesere nok har fått merke. Selv om vi har grillet hel gris og gjort noen andre stunt startet det litt i vår når jeg, Christoph, fikk være med på Gildes lansering av Grillgildes produkter. Der traff jeg Steve Westerby som på dagtid er produktutvikler i Nortura, og sammen med resten av laget European BBQ Allstars er på høyde med de beste internasjonalt innen BBQ. Etterhvert fant jeg ut at Hans Petter Rasmussen, som er medlem på laget, bor 500 meter unna oss, og der har de med jevne mellomrom treningscamp. For noen uker siden var de samlet for en siste camp før de til helgen reiser til Jack Daniel’s World Championship Invitational Barbecue i Lynchburg, Tennessee og da ramla jeg innom. For ordensskyld kan vi nevne at de faktisk sitter med topplasseringer fra tidligere år i nevnte konkurranse.
Laget består foruten av Steve og Hans Petter av danskene Johnny Larsen og Michael Toftelund samt nederlenderne Ralph De Kok og Dirk van Griensven.
I løpet av sommeren har jeg lært at BBQ er noe ganske annet enn det vi kaller Grilling, men allikevel er det en del felles trekk. Grillen for eksempel. Det finnes ganske klare definisjoner for de som driver med konkurranse på hva BBQ faktisk er – men hovedtrekket er lav temperatur og laaaang steketid, ofte (helst har jeg inntrykk av) med røyk involvert.
Jeg vet jo at proffene er ganske strukturerte på kjøkkenet, men det overrasket meg litt over hvor fokuserte disse gutta var mens de holdt på selv om det bare var trening. Alle rettene hadde en sjef, og en assistent, de andre holdt seg unna. Alle stykkene ble målt slik at de kunne bli behandlet individuelt. Den som ikke rydda etter seg fikk høre det. Som Johnny sa det: – Vi er på treningscamp og trener for konkurranse, hvis vi ikke også trener på dette trener vi ikke riktig. Det var et par knep i systematikken og grundigheten som jeg virkelig skal plukke med meg.
En ting jeg fikk smake på, som for meg var helt ukjent var Brisket. Brisket er laget av det stykket vi i Norge kaller for spissbryst på storfe. Det er et ganske tøft stykke kjøtt med mye bindevev men til gjengjeld ekstremt mye smak. Nå hadde riktig nok gutta injisert enda mer kjøttsmak i selve kjøttet, men jeg har aldri smakt på noe kjøtt som smakte så mye kjøtt. I smak lå det også overraskende nærme det jeg har fått servert som sosekjøtt og ikke Heinz BBQ som jeg kanskje hadde forventet. Steve som er kyllingsjefen hadde også en rub til kyllingen som for meg smakte noe helt annet enn det jeg forventet meg. Forklaringen er at vi her i Norge rett og slett har et annerledes smaksbilde av hva BBQ faktisk skal smake, og hva amerikanerne forventer. Og det er jo de som skal bedømme maten deres. Spareribsen var forøvrig åpenbart verdensklasse. Bare sjekk bildene av ribsen ferdig skåret og klar til servering. Utover det kan jeg ikke si så mye mer om hva de faktisk lagde, men det var definitivt stor inspirasjon å få se hvordan de jobbet og ikke minst diskutere teknikker og smak.
Vi ønsker dem selvfølgelig lykke til når de nå straks reiser over!
